Bli kjent med Ivan fra Simply Quartet

Simply Quartet ble startet i 2008, og fra 2016 har Ivan Valentin Hollup Roald fra Norge vært cellist i kvartetten. Simply Quartet har vunnet førstepris i de internasjonale kvartettkonkurransene i Bordeaux, København, Graz og Wien, i tillegg til en rekke priser i andre internasjonale konkurranser og festivaler. Vi i Bergen Kammermusikkforening hadde lyst å bli bedre kjent med Ivan før konserten i september, og har stilt ham noen spørsmål!

Ivan er født i Oslo, og bodde deretter i Stokmarknes en periode, men vokste hovedsakelig opp på Nøtterøy og i Tønsberg. Det var der han fikk sitt første møte med musikken gjennom Nøtterøy kulturskole. Da Ivan var 16 år flyttet han igjen til Oslo, der han har studert ved Norges musikkhøgskole (NMH), og senere til Wien der han studerte ved Universität für Musik und Darstellende Kunst. I dag kaller Ivan både Wien, der Simply Quartet har base, og Oslo for sine hjem.

– Hva gjorde deg interessert i kammermusikk?

– Allerede da jeg var tidlig i tenårene spilte jeg med to – og senere tre – andre strykere fra Vestfold Ungdomsstrykeorkester hjemme, uten lærer. Allerede da var nok frøet sådd – det å ha nye noter foran seg og sammen bygge opp en forståelse for musikken i et slags kollektiv for interpretasjon var en veldig fin menneskelig opplevelse. Senere, da jeg studerte musikk, synes jeg det var viktig å utforske musikalske ideer i samspill med andre. I kammermusikkverker kan man ha mange forskjellige roller; man kan være en solist, man kan musikalsk kommentere eller stille spørsmål som blir besvart av andre, man kan være et fundament for den musikalske strukturen, arkitekturen eller den harmoniske fremdriften, man kan ha viktige rytme- eller klangfigurer som påvirker karakteren, og så videre. Alt dette må reageres på spontant, og denne øyeblikkelige og dynamiske musiseringen var veldig tiltrekkende for meg.

– Hvorfor er du blitt strykekvartettmusiker?

– Etter hvert merket jeg at jeg sa for ofte ja til kammermusikkprosjekter, og jeg følte at mine solistiske ferdigheter – det å alene være i stand til å fremføre lengre soloverk – ville bidra til å styrke min integritet i nettopp kammermusikkprosjektene. Derfor sa jeg en periode nei til en del muligheter, som i sin tur gjorde det klart for meg at jeg hadde en drøm om å spille i en mer stabil kammermusikkonstellasjon. Og i så måte syntes jeg at strykekvartettlitteraturen var i en klasse for seg. Jeg er imidlertid litt forsiktig med å si at jeg er en kvartettmusiker, siden det kreves at man egentlig er en selvstendig musiker med høye solistiske ferdigheter for å kunne prestere på et godt nivå. Derfor spiller jeg gjerne konserter i andre besetninger eller som solist, for å ta vare på integriteten og min egen stemme. Men min drøm vil alltid være å spille i strykekvartett, og jeg trives veldig godt i rollen som kvartettcellist, der jeg lærer så mye som musiker såvel som menneske.

“Min drøm vil alltid være å spille i strykekvartett, og jeg trives veldig godt i rollen som kvartettcellist, der jeg lærer så mye som musiker såvel som menneske”

– Kan du si litt om dine og kvartettens fremtidsplaner og ambisjoner?

– Planen for Simply Quartet er å fortsette den jobben vi gjør nå, samtidig som vi hele tiden blir bedre. Siden vi fremdeles har en del tid til øvelser da ingen av oss har familie og rundt 50 konserter i året, prøver vi å lære sentrale og krevende verk, som blant annet alle Bartók-kvartettene, sene Beethoven-kvartetter, og muligens enda et par verk fra andre wienerskole. Sammen med managementet vårt, Impresariat Simmenauer (som forresten er helt fantastiske!), forsøker vi også å øke konsertmengden, samt å gjøre kvartetten mer synlig. Personlig synes jeg naturligvis det hadde vært gøy å spille enda mer i Norge, for her er det så mange fine festivaler og steder å spille. Og jeg kunne også tenke meg å bestille et verk fra en eller flere norske komponister. Nå etter pandemien har vi en ambisjon om å kaste oss på bølgen med blant annet et gjenåpnet Kina, og vi har akkurat fått et lokalt management der.

– Vi har endelig fått planlagt en CD-innspilling, noe publikum, venner og management har gått og ventet på. Det blir veldig spennende! Innpilllingen blir sannsynligvis gitt ut en gang på våren eller sommeren neste år. Vi har også spennende planer om å spille konserter med en del veletablerte musikere, blant annet Belcea Quartet, klarinettisten Paul Meyer og bratsjisten Diyang Mei (bl.a. solobratsjist i Berlinfilharmonien). Et personlig ønske, som jeg tror også alle i kvartetten har, er på sikt å kunne undervise. Vi ønsker å begynne å dele erfaringen vi har samlet med andre, og jeg håper jeg finner en undervisningsstilling som kan la seg kombinere med konserter og reising.

 

– Hva er de største gledene ved å være kvartettmusiker?

– Det mest verdifulle er å dele både opp- og nedturer med noen andre. Og så reiser man aldri alene. Det få å oppleve nye steder og ikke minste møte nye publikummere og saler sammen er en stor glede. Det å jobbe tett i en gruppe hvor man stadig vekk kan bli kritisert er i grunnen veldig positivt og givende. Det å merke utviklingen i kvartetten, medmusikerne og en selv, eller når vi nærmer oss å oppfylle våre kunstneriske ambisjoner, er en veldig god følelse.

– En annen stor glede er opplevelsen av en kollektiv følelse der vi sammen kommer virkelig nær en musikalsk idé, nerve eller karakter. Eller at vi sammen med publikum virkelig er på den samme musikalske reisen, og at alle i rommet er inni musikken. Dét alene er nok for meg til å være musiker!

“Det å merke utviklingen i kvartetten, medmusikerne og en selv, eller når vi nærmer oss å oppfylle våre kunstneriske ambisjoner, er en veldig god følelse.”

– Og hva er de største utfordringene ved å samarbeide så tett som i en kvartett?

– Det å ikke skulle ta innspill eller kritikk personlig under øvelser kan av og til være en utfordring. Fordi man gir hele seg selv i spillet er man svært sårbar. Og om man ikke er fornøyd med noe man selv gjør og allerede er selvkritisk, føles det ikke godt å få to, tre kommentarer oppå dette. Da er det viktig å huske på at kollegene mener det godt og ønsker å hjelpe. Jeg forsøker å legge til grunn at man ikke er perfekt, og at det å ha tre svært dyktige musikere ved siden av seg faktisk er en gylden mulighet for å bli bedre.

– Det å stadig vekk være på reise, balansere middager med konsertarrangører med prøver, tilbringe minst like mye tid med kvartetten som med kjæreste eller familie krever også en god porsjon tålmodighet oss imellom. Dette løser vi godt med humor. Det å jobbe så tett sammen, dele så mye og å legge til rette for å uttrykke seg så personlig i musikken, kan også fordre å være åpen om man støter på vanskeligheter, både på et personlig plan eller om det oppstår misforståelser eller konflikter innad i gruppa.

– Det å ha grunnleggende forskjellig pulsfølelse og opplevelse av tid, både musikalsk, sosialt og på reise, kan også være en utfordring. Men ettersom vi har kjent hverandre over lenger tid og har bygget opp tillit, er det også en stor berikelse som kan gi en uvurderlig følelse av tilhørighet.

– I kvartetten liker jeg å si at vi er fire dirigenter som skal samarbeide og komme frem til en tolkning, og det settes dermed krav til at alle har et personlig og sterkt forhold til musikken vi spiller og til prosjektene vi gjør. Hvorvidt man skal velge å si noe eller å ikke si noe er dermed alltid en overveielse. Og så kan det være utfordrende å bli enige om en prøvestil i en travel konsertkalender ­– om vi fokuserer på bestemte overganger i musikken, prøver ut nye tempi, eller spiller litt langsommere igjennom noen strekk for å ha fokus på koordinasjon. Vi merker også at vi har mindre tid enn da vi alle var studenter, og det å holde på en leken og kreativ prosess hvor mange løsninger blir prøvd ut opplever vi til tider utfordrende. Da kommer selvfølgelig forarbeidet til den enkelte inn. I tillegg kommer de felles premissene for tolkning som vi har funnet ut av sammen, i alle fall med komponister vi allerede har spilt, og kjenner noe av «grammatikken» til eller hvilke musikalske utfordringer vi må knekke i den riktige rekkefølgen.

– Hvordan løser dere, eller arbeider dere, med musikalske uenigheter i kvartetten?

– Når vi øver, spesielt på stykker av komponister vi ikke har spilt før, begynner vi ofte med å diskutere hvordan vi «språklig» forstår komponisten, hvilke parametere vi har for tolkning av de ulike komponistene, og hva vi synes er viktig å få frem. Dette er et viktig verktøy for å bygge en felles forståelse, eller en slags «pool» av muligheter for tolkning. Men selvfølgelig vil den subjektive følelsen i hvordan man selv opplever musikken også være helt avgjørende for tolkningen. Derfor hender det vi støter på uenigheter. Dette kan gå på karakter og uttrykk, som i sin tur påvirker bestemmelsen av for eksempel tempo. Eller det kan gå på timing og rubato, på klang og dynamikk, og så videre.

– Ofte koker meningene ned til to, kanskje tre løsninger som vi prøver ut i tur og orden. Da er det selvfølgelig viktig å forsøke å virkelig forstå og leve seg inn i det respektive forslaget, og glemme sin egen idé for et øyeblikk (men selvfølgelig ikke glemme den helt, da den skal prøves ut senere). Ved denne sammenliknende fremgangsmåten er det avgjørende at man prøver hvert forslag helt til det gir et tydelig bilde av hvor man vil, at det kommer så nærme som mulig ideen, før man eventuelt forkaster det. Noen ganger er det veldig klart om forslaget er godt eller ikke, mens andre ganger kan man ende med flere like gode forslag. Dette kan være positivt, for da har man forskjellige muligheter å spille på til ulike fremførelser. Jeg tror at det som i andre menneskelige forhold er viktig at hver av oss får ha rett av og til, og at det oppleves som dynamisk.

– Noen steder, der for eksempel én stemme begynner med et tema, eller deler hvor én av oss har en tydelig solistisk rolle, lar vi ofte initiativet og de spontane musikalske valgene ligge hos denne personen. De andre forsøker å tilegne seg dette og støtte opp under det. Men om man er uenig i initiativtakerens tolkning er det naturligvis fint å spørre hvordan denne tenker, eller rett og slett si at man ville spilt det på en annen måte. Her gjelder det at initiativtakeren er åpen for det nye forslaget og klar til å prøve det ut (uten å glemme sin opprinnelige idé!) og ser muligheten til å bli beriket av et annet synspunkt. Om det nye forslaget virkelig ikke passer en er det viktig å si at man har tenkt annerledes, eller at det ikke passer ens personlighet. Men da har man som regel også blitt styrket i sin opprinnelige overbevisning. Vi prøver å hjelpe hverandre til å få frem uttrykket og tolkningen som ligger inne i hver enkelt av oss. Det å ha en klar rollefordeling i de ulike strukturene i musikken kan hjelpe.

“Vi prøver å hjelpe hverandre til å få frem uttrykket og tolkningen som ligger inne i hver enkelt av oss. Det å ha en klar rollefordeling i de ulike strukturene i musikken kan hjelpe.”

– Hva er dine favorittverk innen kvartettlitteraturen?

– Jeg er glad for at vi spiller musikk fra alle epokene, fordi jeg da opplever å ha friske ører når vi veksler mellom ulike verk. Men jeg er spesielt glad i de sene verkene til både Beethoven (for eksempel opus 131 i ciss-moll, som masteroppgaven min handlet om) og Schubert (for eksempel hans siste kvartett i G-dur). Jeg har også blitt en stor fan av Haydn, spesielt opus 20 som fortsatt har en del barokt i seg, men også de senere kvartettene. Haydn har humor, og jeg føler det ligger mange muligheter til å leke med ulike retoriske figurer og forløp mellom ulike fremførelser. Jeg er også glad i musikk med mye farger og temperament. Ligetis kvartett er et av de mest utfordrende stykkene vi har spilt, men som er utrolig gøy og heftig å spille, hvor man blir helt revet med. I dette henseende gleder jeg meg selvfølgelig også til å begynne på Griegs strykekvartett i g-moll. I tillegg synes jeg det er en stor berikelse å få samarbeide tett med nålevende komponister, da man får et verdifullt innblikk i den kreative prosessen til en komponist, og jeg håper å kunne gjøre mer av dette.

SIMPLY QUARTET SPILLER HOS OSS 27. SEPTEMBER!

Tid: Onsdag 27. september, klokka 19.30
Sted: Opus XVI, Vågsallmenningen 16
Musikk av: Haydn, Ligeti og Schumann

Ivan er intervjuet av Sverre Hallstein Oma